Ukens bilde er en av mine favorittfugler, sidensvans. En vakker og lettkjennelig fugl, som treffes på der hvor man minst aner det. Spesielt når vinteren er tøff, og det er lite mat streifer de rundt i flokker på jakt etter mat. Lyden fra en flokk sidensvans er ikke til å ta feil av. En lys og sildrende trille. Dette er en lyd som gir meg en god følelse. Og som gjør at jeg automatisk begynner å kikke meg rundt.

Sidensvansen treffes ofte på tettsteder som er beplantet med blant annet rognebær. Gjerne i hager, hekker og parker. Sidensvansen på bildet traff jeg i sentrum av Brandbu på Hadeland nå i januar. Der var den på matleit sammen med sine venner. Bær fra fjoråret kommer godt med for en sulten sidensvans nå i vinterkulda. I sommerhalvåret er det forøvrig insekter som står på menyen.

Når et område er beitet tom for bær trekker flokken lenger sydover. I Italia og Tyskland har sidensvansen fått kallenavn som dødsfugl og pestfugl, man mente den varslet død og fordervelse.

En sidensvans kan spise to tre ganger sin egen kroppsvekt i bær. Det er ikke uten grunn at man kan treffe på sidensvans, snydens fulle etter å ha fått i seg litt for mye bær.